Næringslivet og skolevesenet er nedtrykt over ungdommens manglende iver etter å pugge kjemiske grunnstoffer.

Næringsforeningen og fylkeskommunen ante det selv da de torsdag la fram undersøkelsen om den nedslående entreprenørånden blant andreklassinger på videregående skoler. Er kidsa blitt oljesmurte, eller prøver undersøkerne å få bekreftet hypotesene sine blant den gruppen 17-åringer som ser småslappe ut i dag, men likevel melder seg til tjeneste som advokater og leger om ti år?

Det er for så vidt ikke noen bombe at tenåringer i en søkkrik by i et søkkrikt land dyrker fritiden i stedet for å starte enmannsforetak i garasjen. Entreprenørene, gründerne og hva de nå kalles, er ikke duksene fra Kongsgård – de blir meteorologer og visegeneralsekretærer i FN. Om det ikke akkurat gikk et sus gjennom forsamlingen av nærings- og skoleliv da Åge Westbø spratt opp for å fortelle hvordan en fyr som ikke kom inn på sykepleierstudiet heller startet Skagen Fondene, falt i det minste noen brikker på plass. Westbø er velfrisert og går i dress, men energien og pågåenheten har ingen skole puttet i ham.

Jeg vet ikke om Venstre-politiker, lektor og senere Sola-rektor Kristin Bade Veire var lærer for unge Westbø i norsk på Hetland, men hun hadde gjerne ham og andre hassegaier og småramp i tankene da hun etterlyste mer frihet i skolene? Mens politikerne leter etter gründerne, bidrar kanskje de samme politikere til å gjøre rommet for gründerskaping trangere? Enda flere planer, reformer, kunnskapsmål, kunnskapsløfter og jeg vet ikke hva, lager A4-skoler med A4-elever. Jeg aner ikke hvordan rampen på Hetland videregående på 80-tallet ville blitt håndtert i dag, men jeg tipper at skolen hadde blitt forsterket med pedagogiske SWAT-team. Heising av elever opp i flaggstangen (en senere byrettsdommer var ofte involvert), motorsykkelkjøring i gangene (utført av en senere suksessfull forretningsmann) og fristaten vi hadde i lokalene til skoleteatret Munin var hverdagen. Åge Westbø ble en av de økonomiske gründerne, men Hetland-rabagasten nevner selv at det er et helt spekter av sorten – som den kulturelle gründeren.

Den lett utagerende ungdommen på Hetland var til fortvilelse for vaktmester Tveit, men på en skole uten sjenerende mye styring gikk det an å puste. Pål M. Kvammen tok revy grunnfag i Munin, Hetland var Hans Morten Hansens første standupscene og i det samme skoleteatret la de intelligente Rosenlund-gutta grunnlaget for senere suksesser. John Christian som en av Nordens beste filmfotografer, Petter som kanskje den nålevende dramatikeren etter Jon Fosse med flest triumfer i utlandet. Si hva en vil om mine samtidige Westbø, Kvammen, Hansen og Rosenlundene, men ikke engang trusler om ekstrarunder rundt Vannassen med gymlærer Vik ville fått dem til å krysse av på spørsmål som «matematikk er et morsomt fag». De var hyperenergiske og en plage for lærerne, slik Gjedebo, Røkke og andre hassegaier har vært det før dem.
Mens politikerne leter etter gründerne, bidrar kanskje de samme politikere til å gjøre rommet for gründerskaping trangere?

Forfatternes bruk av levende personer er gått fra å være kunst til kommers, fra roman til reality. Blir det mulig å kjøpe seg inn i Knausgårds femte bind?

Jeg har ikke lest «Min Kamp», jeg har da prinsipper. Det er mulig jeg leser en Knaus eller to hvis de kommer som paperbacks før 2016. Blant mine gjenlevende prinsipper greier jeg stort sett alltid å følge det om å styre unna litteraturjippoer. Jippoer oppstår når forlagene, NRK og Oslo-avisene i felles interesse pusher fram den nye, store forfatteren. Hver høst er det nye forsøk, og i fjor ble samtlige markedsstrategers våte drømmer virkelige. De fant en forfatter som appellerte til alle fra Jan Thomas (som uttalte seg i VG om Knausgård-looken), Morgenbladet, bokklubbleserne og alle som har gått på skole, studert med og/eller vært på nachspiel med Karl Ove Knausgård.

Diskusjonene om romanfigurene er av kjøtt og blod eller om de bare lever i forfatternes hoder, kommer hver bokhøst. Ask Burlefots erotiske bravader ble finlest av bergensere som mente seg uthengt av Agnar Mykle. Vikings sportsdirektør Egil Østenstad er av flere identifisert som Yngve i Tore Renbergs «Mannen som elsket Yngve». Å lete etter tråder fra virkeligheten i skjønnlitteratur, er kultur i seg selv. I Dublin arrangeres det «Ulysses»-turer i James Joyce’ ånd, i Odda har flere hatt gleden av å slå følge med Frode Grytten på «Bikubesong»-vandringer. I Stavanger kjører jeg aldri forbi Egenes kolonihage uten å kikke etter Arild Reins fallerte politifigur Johnny.

Knausgård låner ikke fra livet, slik andre forfattere gjør. Han følger Hans Jæger og skriver sitt liv, med nådeløse karakteristikker av navngitte, nålevende personer. Men der Jæger skrev seg ned i fattigdommen, skriver Knausgård seg til millioner. Jæger var på utsiden av samfunnet ved å skrive sitt liv, mens Knausgård skriver seg inn i «Skavlan» og de tusen hjem. Kunsten er fri, forskjellen mellom 1885 og 2010 er at den kunstneriske friheten er mye bedre betalt.

Men ikke friere enn at forlagene er mer børs enn katedral, biografiene og «virkelig» liv velter over oss med stadig nye avsløringer om homofili, nazisme og annet nytt fra fortiden. I dokumentarsjangeren har vi i flere år sett hvordan de mest pirrende kapitlene om Mia Gundersens og Kjell Inge Røkkes sengekameraderi tilfeldigvis havner på førstesidene. Sperrefrister er avløst av fristelser. Forleggerne vet at saftige detaljer sikrer nyhetsdøgnet fra VG, Dagbladet, Aftenposten om morgenen til Dagsnytt, Dagsnytt 18 og Tabloid, til Morgenbladet i løpet av helgen forklarer oss hva som egentlig skjedde. Avsløringene sendes med presisjon til mediene for å høyne salget.

Pirremekanismene brukes ikke like kynisk når Knausgårds kamper over folket, til det er han for selvselgende, men vær sikker på én ting: Det blir ikke Agderposten som får det første intervjuet med Tromøyas store sønn når neste kamp er ferdigskrevet

I kveld løfter en eller flere journalister et kunstverk (som ser ut som en blanding av slag- og stikkvåpen) og kan kalle seg kretsmester i undersøkende journalistikk.

Det graves dypere i de lokale redaksjonene. Bevisstheten rundt grundigere journalistikk fra tidlig 90-tall, har spredt seg inn Fleet Street-området Klubbgata og Verksgata og ut til Sola og Bryne. Nivået i lokal journalistikk er høyere enn før, selv om ingen bladfyker herfra har hevet de gjeveste trofeene: SKUP-prisen og Den store journalistprisen. Kveldens vinner(e) vil uansett medium være produkter av en linje Per Borten trakk opp fra datidens partiorganer og spente ut som sikkerhetsnett for aviser som ikke var eid av rike familier.

Sikkerheten eksisterer ennå i form av produksjonsstøtte på 264,5 millioner kroner til nummer to-aviser som Rogalands Avis og BA, i tillegg til Dagsavisen, Klassekampen, Nationen, Vårt Land og lokalaviser. De store pengene ligger likevel i den indirekte pressestøtten. Momsfritaket utgjorde 1,54 milliarder i 2008, og det har vært mulig å sette likhetstegn mellom fritaket og mediekonsernenes overskudd.

Selvskadingen det var å gi bort journalistikk på internett kan aldri leges, selv om Mediestøtteutvalget skal gjøre et forsøk ved å redefinere pressestøtten. Skal færre kroner gis til Rogalands Avis, mer til vaffeloppskrifter i Allers? Skal nettmedier som lever av å klippe fra papiraviser få statsskjerv? I Danmark vil statsminister Lars Løkke Rasmussen belønne nyhetsjournalistikk i trykte medier og holde «klipperne» utenfor. Å håpe at Jens Stoltenberg vil slå et slag for journalistikken er drøyt, men kanskje utvalget lytter til en klok danske?

Medienes framtid er under belysning. Blant annet skal Aftenbladets Sven Egil Omdal i Universitetet i Bergens regi finne ut om statsstøttede gravejournalister kan bli et skup. En annen finansiering er frittstående miljøer etter modell fra USA, der stiftelser og filantroper gjerne sponser kvalitetsjournalistikk. I et Norge der pengestørrelser som Stray Spetalen ikke greier å stave seg gjennom mer enn børslistene, kan vi drømme om avisvennlige rikinger. Trond Mohn og Fred. Olsen, ja vel, men hvem skal betale for gravejournalistene i Stavanger? Lyse og SR-Bank? Det kan være en fin kommunikasjonsstrategi å kjøpe et kobbel masete journalister for å slippe å ha dem gravende rundt i egne bed. Sponsejournalistikk vil i det minste holde flere utvalg i arbeid.

Statsstøttet eller sponset gravejournalistikk vil trekke etablerte størrelser over til mindre forpliktende fellesskap enn redaksjonene. Prisene vil komme tett i starten, men journalistikk frikoblet redaksjonene blir å grave gravejournalistikkens grav. Etterveksten dør hvis bjellekuene som skal lære journalistkalvene opp i dokumentjakt og regnskaper, forsvinner. Graving utført av en elite på stipend, vil passe medieeiere og redaktører uten ambisjoner. Kritisk journalistikk kan outsources – og journalister flest glemme feiringer som i kveld.

«Expats» blir en stadig viktigere del av Stavangers befolkning. Briter, amerikanere og tyskere fortsetter å flytte til oss – trøndere og østlendinger gidder som kjent ikke.

«Expat» er ett av disse mye brukte ordene som ikke lar seg oversette direkte til norsk. «Gjestearbeider» er nærliggende, og kan brukes om utenlandske statsborgere som er innom noen få år for å jobbe for Nato, oljeselskaper, finansnæringen eller kjøre buss. «Expat»-befolkningen i Stavanger vokser fort.
Det er briter, polakker, dansker, svensker, tyskere, amerikanere og franskmenn i den rekkefølgen som har sørget for å fylle opp mange av de 24.000 nye jobbene i regionen de siste årene. De fleste er ikke her lenge om gangen – hyppige jobbskifter utenlands er regelen i Nato og flere oljeselskaper – selv om det fra pålitelig hold sies at spesielt barna til Stavanger-«expats» ofte ønsker å bli.

To begivenheter denne uken har dreid seg om stavangerske «expats». Gjestearbeiderne har fått sin egen hjemmeside (www.stavangerexpats.com/), og byens egen Nato-sjef røpet at han vurderer å åpne sikkerhetsslusene for nabolaget på Gausel for å la sine egne gjestearbeidere bli bedre kjent med de lokale. Det første først: stavangerexpats.com er en sjarmerende blanding av råd om bank, forsikring, skjemaer og stive priser, til avsnittene under «kultursjokk». Her rådes «expats» til ikke å uttrykke forbauselse over at norske kvinner deltar på høyt nivå i arbeidslivet, eller at nordmenn like gjerne er samboende som ektefolk.
Hvis den engelskspråklige naboen din inviterer deg til cocktailparty sånn helt uten videre, da vet du at du blir innviet i «expat»-kulturen. Vi nordmenn blir nervøse av tilsynelatende formålsløse festligheter med ukjente. Grillfester med borettslaget, ja visst, gi oss gjerne et julebord eller en blåtur, men mingling med nesten-edrue briter, amerikanere, franskmenn og alt mulig, gir nordmannen sosial angst. Derfor bør opplyste siddiser sette seg inn i «expat»-kulturen og lære kodene, vi vil nemlig møte den oftere og oftere. Befolkningsstatistikken sier at nordmenn skyr Stavanger, befolkningsøkningen står vår egen fruktbarhet og utenlandsk innflytting for. Da kan det være like greit å takke ja til naboens cocktailparty?

Jåttå-general Wolfgang Korte oppgir alltid det samme rådet når han ønsker sine gjestearbeidere velkommen: Ignorer været og kjøp deg regntøy. Den tyske generalløytnantens bekymringer var alvorligere enn regn. Regionens skyhøye boligpriser betyr trøbbel for mange Nato-familier, spesielt de fra nye medlemsland. Mens forsvarsdepartementene i USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland kompenserer for prisleiet deres folk i Stavanger må finne seg i, er østeuropeiske Nato-ansatte nødt til å greie seg som best de kan. Og ikke alle har hatt råd til å bo her, var ett av budskapene fra Korte på en lunsj med politikere, politi, presse og annet godtfolk denne uken.

Scenen kunne ha vært en nyinnspilling av «Farvel til våpnene», men var det ikke. Da byrådslederen fra Bergen og ordføreren fra Stavanger torsdag møttes i ingenmannsland i Sveio, var det for å bilegge en strid som aldri har vært reell.

«Fredstraktaten» mellom Stavanger og Bergen er med rette rund i ordene. Ordfører Leif Johan Sevland og byrådsleder Monica Mæland gjentok det som allerede er sagt om behovet for ferjefritt samband mellom byene og om hvem som skaper 25 prosent av BNP. Det viktigste er at siddiser og bergensere ikke kives internt, men slåss sammen mot Oslo.

Vi har Vestlandsrådet, fylkeskommuner, Frank Aarebrot og trenger ikke enda flere som sier det alle vet? Politikk dreier seg om mer enn det som puttes inn i avtaler og komiteer, her er det snakk om å sette dagsorden og bli ferdige med nabokrangler om statlige etableringer. Høyre-politikerne Mæland og Sevland vet at Oslo-dominansen bare kan møte motstand fra ett sted: Et samlet Bergen og Stavanger. Victor Norman har forklart hvorfor vi trenger hverandre, og hvorfor de drøyt fire timene det tar å kjøre mellom byene må halveres til to. 900.000 nordmenn har høyere utdanning, og velstanden er avhengig av at flere av dem flytter vestover.
Mange siddiser har det som meg, studietiden mellom fjellene gjør oss høystemte når «Nystemten» dras i gang. Rivaliseringen hentes fram når Brann og Viking møtes, men heller ikke her stikker det dypt. Jeg har et minne fra da dommeren blåste av etter Vikings 5-0-seier mot Brann i 2006. Viking måtte vinne stort for å overleve i eliten, Peter Ijeh hadde sin magiske aften og voksne menn gråt i hverandres armer. Det var da bergenseren foran meg snudde seg og gratulerte. Det viktigste var at Viking beholdt plassen, Branns nederlag var glemt. Vi kan ikke mislike slike folk.

Bergensk bitterhet over at Stavanger ble oljehovedstad er for lengst snudd til en erkjennelse av at siddisene fikk ting gjort da Statoil og OD skulle plasseres. Det som er av kulturforskjeller ligger her. Bergens handelsaristokrati går fremdeles i herremiddager og kjegleklubber. I Stavanger er pengene nye og kapitalistene nye. Hvis bergenserne er briter, er vi siddiser amerikanere. De heter Grieg og Kahrs og konverserer høystemt over pjolteren, her heter folk Svendsen og rydder land med flammekaster for å gi plass til den nye tiden. Vi er norgesmestre i å organisere kultur, men det er bergenserne som har de beste bandene. Deres bybane står klar, men vi har en felles transportpolitikk for hele regionen.

Det er lenge siden Sevland innså at vi ikke trenger å frykte bergensere, og det er flere år siden en ydmyk (!) Herman Friele dro til Stavanger for å lære næringspolitikk. Fordi Bergen trenger Stavanger, og Stavanger trenger Bergen.

Bergenserne puster lettere etter at en velsignet vind feide vekk giftskyen over byen. Smogen som holdt et kvelertak på Bergen, bør få nasjonale konsekvenser.

Før helgen friskmeldte helsesjef Egil Bjørløw luften i Kannik, der Madlaveien og Motorveien gjør området til ett av Stavangers mest forurensede. Kuldelokket over byen har sendt luftforurensningen ved målestasjonen i Kannik over faregrensen fem ganger den siste måneden. Stasjonen ved Våland skole har målt én dag med farlige verdier. EUs nye luftdirektiv slår fast at det ikke skal være over 25 mikrogram svevestøv per kubikkmeter i gjennomsnitt over året, og det skal neppe så mange kalde vinterdager til før vi siddiser bryter direktivet.

Luften i Bergen er beretningen om en varslet krise, og ikke minst et eksempel på at norske storbyer lider under mangel på planlegging av miljø og transport. Flatlandet på nordspissen av Jæren er velsignet med endeløst mye vind, mens Bergen som kjent er kylt ned i en gryte som dannes av syv fjell. I Bergen oppsto det en inversjon, der temperaturen oppe i fjellene var høyere enn kaldluften nede i sentrum. Dermed ble kald luft liggende og samle opp svevestøv og eksos helt til væromslaget kom og dyttet Bergen ned av europatoppen over forurensede byer. Luftkrisen i Bergen viste myndigheter i villrede. De kommunale myndighetene utøvde handlekraft ved å stenge parkeringsplasser, innføre kjøreforbud og sette inn gratisbusser. Til tross for strammere luftregler, er gjennomføringen til å bli tungpustet av. Våre naboer blant fjellene i nord er først i Norge med kjørerestriksjoner der biler med partall til slutt i registreringsnummeret kan kjøre på partallsdatoer. Om det er lovlig? Tja, i de bergenske utgaver av kommune, veivesen og politi grubles det over håndhevingen av en lov som opprinnelig ble skrevet for å håndtere giftutslipp fra fabrikkområder.

Så ille blir det vel ikke her? Ullandhaug er ikke akkurat Ulriken, det er også noen meters høydeforskjell mellom Vålandstårnet og Fløien, slik at vi ikke vil få bergensernes akutte smogkrise. Men den snikende forurensningen i Stavanger øker på, uten at viljen til upopulære tiltak er påfallende. I sin «gjønågang» på Solamøtet på tirsdag, var samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa opptatt av tunneler og enda flere tunneler. Ordet bybane ble ikke nevnt av samferdselsministeren. Planlegging av nye veier og baner tar som kjent uendelig mange år, i mellomtiden settes det nye rekorder på motorveien mellom Stavanger og Sandnes. Trafikken mellom de to byene har økt med 30 prosent på ti år, og ennå står ikke bilene stille nok til at politikerne våger å ta i bruk et upopulært tiltak som rushtidsavgift.

Smogkrisen fra Bergen lærer oss én ting: At det trengs en skikkelig krise før politikerne tør å sette bremsene på, altså begrense biltrafikken i sentrale områder. For Stavanger-området vil krisen gå ut på at motorveitrafikken ikke bare står litt stille, men helt stille. I mellomtiden får vi holde pusten langs Madlaveien.

Se – vi tør å trykke Kurt Westergaards Muhammed-karikaturer! Lakmustesten på ytringsfrihet er i ferd med å bli sin egen karikatur.

Forrige helgs angrep på Jyllands-Postens tegner førte til resirkulering av flosklene fra 2006, samtidig som Aftenpostens nye sjefredaktør fikk sine ti sekunder på Dagsnytt fordi hun trykket tegningene som nå til dags bare vekker oppsikt på indre Grønland. Jeg forstår ikke helt hva Hilde Haugsgjerd vil oppnå med å trykke karikaturene fire år etter. Å vise at tante tør å tøyse med Muhammed, i hvert fall med tiden? Karikaturstriden er en festival for ytringssymbolister. Til og med Frp, som stemte for blasfemiparagraf i 2005, synes ytringsfrihet og blasfemi er OK så sant det er snakk om Westergaard-tegningene og spark mot muslimer.
Karikaturene var en dårlig håndtert symbolsak fordi politikerne ble så vage i vernet om ytringsfriheten at kristenkonservative Vidar Selbekk sto fram som en ridder for det frie ord. Jeg tror ikke Selbekk har sett for mange ganger på «Life of Brian». Han er i likhet med Frp for ytringsfrihet så sant ytringsfriheten kan vendes mot islam.

Monty Pythons harselas med Jesus viser hvor vanskelig det er å håndtere ytringer om religion. I 1980 ble filmen forbudt i Norge – og det er ikke mange tiårene mellom et vestlig lands tåleevne og tåleevnen til islamister. Forskjellen er at i Norge forbød staten å vise en krenkende film, i den islamske verden er det stort sett de ekstreme som kaster bannbuller mot krenkende tegninger. Vår toleranse for støtende ytringer er av nyere dato, og toleransen er ikke robust.

Karikaturdebatten er karikert fordi vi tvinges til å være opptatt av noe så uviktig som halvgode avistegninger fra 2006. Hvis vi tror at ytringsfriheten henger på danske karikaturer, da har vi godtatt å spille på islamofobenes banehalvdel. Historien viser hvor berusende det er å mane til kamp mot en ytre fiende, mens den egentlige kampen om retten til å ytre seg utkjempes daglig på mindre symboltunge arenaer. Ytringsfrihetens slag står i redaksjonene hver dag, uten hjelp fra politikerne.

For markeringskåte politikere er det lettere å kjekke seg med støttegruppe for Westergaard på Facebook enn å bry seg om de nære ytringsfriheter. Svært få lokalpolitikere – Sonja Tinnesand og Per A. Thorbjørnsen har vært unntakene – later til å ofre kalorier for bedre innsyn i kommunalforvaltningen. Norge er et land med gode lover for offentlighet, men med elendig håndheving. Elektronisk postjournal (EPJ) er det viktigste redskapet vårt for innsyn i departementer, men EPJ feirer snart sitt tiårsjubileum som prøveordning. Det ligger mange kamper for ytringsfrihet i nærmiljøet, enten det er kampen for å vise Voktors 2008-film på NRK, kamp for bedre postlister, åpnere forvaltning og veldet av inforådgivere som omgir toppolitikere og næringslivsbosser. Kampene er ærefulle, men gir ikke ti sekunder på Dagsnytt.

Forskere, journalister, kunstnere og politikere har i flere år prøvd å
nagle Stavanger2008 til veggen. Var 2008 europeisk kultur, norsk
kultur eller næringslivets merkevarebygging i hipp og moderne drakt?
Regissør Hans Eirik Voktor har vist at film sier mer enn tusen
brukerundersøkelser.

«Hanse» Voktor beveger seg ikke inn i filmen og foran kamera som
Michael Moore, men der stopper også mange av ulikhetene. Den
2008-kritiske dokumentarfilmen «Åpen port» setter med effektive
fortellergrep premissene for debatten om hva som egentlig skjedde med
Stavanger i kulturhovedstadsåret 2008. Voktor oppdro
regissørgenerasjonen som skapte Stavanger-bølgen i norsk film. Nå har
Stavangers Moore (som var Kristin Aalens treffende karakteristikk)
dokumentert hva som skjer når sponsorfolkene i Aftenbladet og Lyse gir
seg i kast med å evaluere det kunstneriske innholdet i møte med
2008-markedsdirektør Cornelius Middelthon. «Våre valg har vært modige
– og de er tatt uten innblanding fra våre sponsorer», skrev Mary
Miller i Aftenposten 27. oktober 2008. La oss håpe Miller tar seg tid
til å se «Åpen port».

2008 skulle være Stavangers vei fra petropolis til Bilbao,
Philadelphia, Newcastle, Liverpool og Barcelona. De fleste av disse
byene har brukt kultur som drahjelp for å komme ut av en bakevje, mens
Stavanger har surfet på bølgetoppen i verdens rikeste land. For
Liverpool var 2008 veien ut av thatcherismens åk, en måte å få
EU-penger for å bygge opp igjen fordums storheter som St. George’s
Hall og King’s Dock. I Stavanger har ikke kulturen vært byutvikler ut
fra armod, men ut fra erkjennelsen av at oljerikdommen en dag tørker
ut. Da er et konserthus i havnekvarteret og et ombygd bryggeri i ett
av Skandinavias enn så lenge råeste industriområder, helt etter
kultursosiolog Richard Floridas oppskrift. Urbaniseringsekspert Lise
Nordenborg Myhre fra UiS brukte for øvrig debatten etter «Åpen port»
til å parkere trendikonet Florida. I disse klimakritiske tider er det
grønne byer som gjelder.

Selv om ikke alle kulturpolitikerne har tatt poenget ennå, er det
fusjonen kultur og næring som var Stavanger2008s legitimitet – og som
blir pirket ubehagelig i av Hans Eirik Voktors kamera. Stavangers
Moore fokuserte på kulturkonfliktene mellom kunstnere og kremmere, og
ikke minst har han fått fram spriket mellom 2008-søknaden og
2008-virkeligheten. Vel tok de internasjonale ensemblene i bruk lokale
krefter, men Randi Tytingvågs og Per Inge Torkelsens følelse av ikke å
bli hørt eller sett av Mary Miller, er et signal om at Stavanger 2008s
Stavanger-forankring var for svak. Kunstfaglige råd ble fjernet, og
dermed gikk Miller glipp av flere ting. Hun vant makt og kontroll over
pengene, men tapte legitimiteten. Deltakelse gjennom den korporative
kanalen er hellig i Norge og en forutsetning for å få til noe som
helst. Dét skjønte aldri Miller. «Hanse» Voktor sparket oss også i den
kollektive samvittigheten. 2008 skulle være noe for alle – også for
marginaliserte mennesker som asylsøkerne på Dale. Slik gikk det altså
ikke.